Anmeldt av Lene E. Westerås. Nordnorsk Magasin 2-2016
Nok ei bok om krigen? Når blir Norge ferdige med våre historier (les: lidelseshistorier) fra for over 70 år siden? Kan man finne nye innganger og motiver på dette temaet som har vært en del av flere generasjoner her til lands. Som du ser, ja – du som leser, er dette siste spørsmålet retorisk. Finnes det flere uoppgåtte spor. Igjen retorisk.
Jeg mottar denne boka i slutten av januar. Inni den ligger et lite håndskrevet notat fra forfatteren. Skrifta er sirlig løkkeskrift og den tar meg tilbake til ei tid hvor man brukte penna på papiret og hvor tida gikk litt saktere, og jeg tenker at – det er kanskje godt å bli trukket tilbake i tid. Kanskje er det nå gått så lang tid at den yngste generasjonen trenger ny input om fortida. Om fortidas konflikter og kriger. Kanskje er det gått så lang tid at det å skrive med løkkeskrift i en vennlig hilsen er det som mangler akkurat i dag. Kanskje jeg trenger nye historier?
De krigsbildene vi nå daglig fores med kommer fra Midtøsten, fra Somalia, fra kulturer de færreste har sammenligningsgrunnlag for å ta inn. Ord som IS, Boko Haram eller dronekrig er blitt en del av det vanlige vokabularet vårt. Tv-bildene forteller om halshugging, henging, massegraver og grusomheter vi snur oss vekk fra.
Med dette som utgangspunkt leser jeg Laila Thorsens roman Gutten fra Fiendeland. Og prosjektet tiltaler meg. Vi tas med tilbake til starten av 30-tallet på landsbygda i Tyskland. Vi møter unggutten Hans Dieter og hans familie. Vi er med dem i det daglige og inn i historiske hendelser når de, som en helt vanlig familie observerer at Hitler kommer til makta i 1933. Historien strekker seg kronologisk frem til 1940 hvor Hans Dieter innkalles til øvelse.
Her skifter historien over til ei lita bygd nord i Norge – og vi møter Gudrun og hennes familie som brått våkner av krigsdrønn.
Forfatteren er god på nære detaljer og mellommenneskelige relasjoner. Skildringene er antydende og inviterer leseren inn i møte med dem. Likevel er det en langtekkelighet som gir et uheldig vindu inn i det som presenteres som en historie om kjærlighet, ikke bare en historie om og fra krigen. Vi skal komme omtrent halvveis i boka før hans Dieter og Gudrun treffer hverandre, og nettopp i dette møtet mellom de to vi har fulgt så lenge, makter ikke forfatteren å skape en forventet gnist. En gnist som er bygget opp til gjennom godt over 100 sider.
Underlig nok er det i dette øyeblikket at romanen tar en ny sving, nå dreier den inn mot nettopp – kjærligheten. Den tyske soldaten og den norske bygdejenta. Vi har nok hørt historiene tidligere, vanskelighetene som møtte par som traff hverandre i hemmelighet under krigen. Om de som rett og slett ikke kunne stå imot hverandre. Avstraffelsene som ventet og som kom, både for ham og henne. I disse partiene evner forfatteren å gi oss et troverdig innblikk i det som etter hvert burde vært romanens hovedtema, og dette burde antall boksider reflektere.
Thorsens detaljkunnskap vitner om god research og hun har formidlingsevne til å brekke dem ned på setningsnivå. Men – den nå 277 sider lange romanen, med sin fortunge prolog, kunne vært foredlet inn i en mindre og fortettet historie om det som vaskeseddelen på boka selv sier: «Kjærlighet lar seg ikke stoppe av krig, men kan skape vanskeligheter for de som opplever den og for familiene deres.» For om du leser denne boka, og i tillegg klarer å forsere den beklagelige og smått irriterende manglende språk- og korrekturvasken, er nettopp dette en kjærlighetshistorie verdt å lese.
Laila Thorsen
«Gutten fra Fiendeland»
Sussi H. Gabrielsens forlag, 2015
Roman, 277 sider
Anmeldt av Lene E. Westerås
Publisert i Nordnorsk Magasin 2-2016
Nordnorsk Magasin beklager at anmeldelsen kom på trykk med feil tittel. Riktig tittel på anmeldelsen av romanen «Gutten fra Fiendeland» er «Krig og kjærlighet i løkkeskriftens tid».
Nordnorsk Magasin 