– En lykkelig barndom, finnes det? Ja, mener finsk-samiske Siiri Magga-Miettunen, og en slik barndom har hun beskrevet i romanen Siri, skriver Anne-Lise Langfeldt i omtalen av boka i Nordnorsk Magasin.
Navnelikheten mellom forfatter og hovedperson er ikke tilfeldig. Det er sin egen barndom og oppvekst Siiri Magga-Miettunen skildrer i boka. Men hun gjør det med nennsom hånd. For dette er samebarnet Siris historie, og ikke minnene til den 75-år gamle forfatteren.
Boka er også en skildring av en livsform og kultur som ikke eksisterer i dag. Vi får et innblikk i et folks historie. Oldefaren, som drev med reindrift, kom fra Norge. Etter at nasjonalgrensene ble stengt for reinflytting i 1852, slo eldste sønnen, Siris bestefar, seg ned som småbruker i Enare kommune i Finland. Vi får også vite om bakgrunnen for ekteskapet til Siris foreldre, Niilas og Biret. Allerede her skjønner man at Niilas er en enestående mann for sin tid og bakgrunn. Og så blir altså Siri født, det skjer i 1940, og hun er nummer fire i en stadig voksende søskenflokk.
Siri vokser opp på småbruket Guthur. Familielivet er preget av kjærlighet og samhørighet, og Siri formes av det. Det er mange søsken, og det er mye lek og moro, og litt krangling. Foreldrene er alltid i nærheten, alltid klare til å hjelpe og trøste. Men bare når det virkelig trengs. Det nytter ikke at Siri skriker for å bli båret når hun kan fint gå selv. Foreldrene er omsorgsfulle, men strenge. De har mye å gjøre, og er stadig redde for at noe kan skje med barna. Lydighet kan være livsviktig. Småbarn får ikke lov å gå alene i skogen. Men som alle barn lokkes Siri og broren Juhan mot det forbudte, og lurer seg utenfor gjerdet. Storesøster Àvne vet råd, hun opptrer som bjørn og skremmer dem fra å gjøre det igjen. Mye ordner seg med det gode. Men når Siri og Juhan fristes til å leke med det forbudte brønnlokket, får de smake bjørkeriset.
Veiforbindelse er det ikke, og Ivalo, nærmeste tettsted, er flere dagsreiser unna. Når Siris eldre søsken begynner på skolen, må de bo på internat. De kommer hjem i feriene, lesekyndige og full av hemmelighetsfull viten. Siri er fra seg av misunnelse, og når skolebarna reiser tilbake til skolen uten henne, gråter hun så mye at Biret blir bekymra. Niilas vet råd, han lærer likså godt ungen å lese.
Når Siri begynner på skolen, er det Niilas som følger henne. Kua Beaiboš er med. Hun skal til slakteren, og Siri er bekymra for kua, men far beroliger. Første overnatting er ute i skogen:
”Far gjer opp bål, så melkar han Beaiboš, og lagar brødskiver. Under grana legg dei granbar og oppå der reinskinn som kua har fraktet på ryggen sin. …Siri ligg i armkroken åt far og ventar på at ho skal sove. Greinene på den store grana er taket som svingar over dei. Mellom greinene kan dei skimta himmelen som mørknar til. Det er eit staseleg nattelosji. … Far foldar hendene og legg dei mot bringa og tek til å syngja. Gjennom heile barndommen sovna Siri om kveldane til songen hans far. No og høyrer ho på at far syng, medan ho ser på stjerna som er komen til syne bak den store grana.” (s. 84-85)
Er faren aldri så sliten, synger han likevel. Det er mest den finske sangskatten det går i, den lærte han på skolen. Ut fra det boka forteller, virker det som om skolen i Finland var snillere med samebarna enn skolen i Norge. Når Siri begynner, er det fortsatt bare finsk språk, historie og geografi som læres bort, samisk og forholdene i Sameland har ingen plass. Men selv om lærerne er strenge, kan de også være fleksible, de kommer barna i møte, og mye er lystbetont. På skolen utvikler Siri seg snart til en lesehest, og er flittig gjest på biblioteket.
Gjennom skildringa av Siris barndom, får den voksne leseren ei anna historie med på kjøpet. Den handler om hvordan foreldrene håndterer en svært så presset livssituasjon. Arbeidet er det eneste som står mellom familien og sulten. Dyr skal fores og stelles og melkes, jorda dyrkes, ved må hugges og bæres inn, liksom alt vann de bruker, og klær og skaller sys. Niilas må ta seg arbeid hjemmefra for å stille banken tilfreds, han er borte i korte og lange perioder. Imens er Biret alene voksen på Guthur, ofte gravid eller med brystbarn.
Likevel er foreldrene aldri forhasta, kan alltid gi det lille ekstra dersom et barn er sykt eller har det vondt. Som da Siri kom hjem til jul, frossen og sulten etter den lange reisen i vinterkulda. Da tar mor henne på fanget og kler av henne og varmer henne, enda hun strengt tatt er for stor til sånt. Eldre søsken tar seg av småbarna, som ikke kan klare seg sjøl.
Ettersom barna vokser til, deltar Siri og søsknene mer og mer i arbeidet, og enhver yter etter evne. – Men skal ikke vi ha sommerferie, spør skolejenta Siri. Mor bare fnyser. Nå må det sankes lauv, kvistene skal skjæres og ordnes i bunter som kalles kjerv. To tusen lauvkjerv tilsvarer det høyet ei ku trenger gjennom vinteren. Siri og tre av søsknene skjærer og skjærer, mens svetten siler og mygg og klegg biter. De klager ikke, de vet hva det står om.
På Guthur er det nødvendigheten som styrer, overfor den stiller alle familiemedlemmene likt. Men i arbeidet oppstår fellesskapet som binder familien sammen. Og det er i arbeidet at barna får kunnskapen om hvordan ting må gjøres, og ferdigheter trenes opp. Foreldrenes omsorg og humør gjør det til en positiv opplevelse. Om dagene er fulle av arbeid, så er likevel tidsklemma et ukjent begrep.
Så hva med tenåringsopprøret, hvordan arter det seg i samholdet? Det merkes, ungdommene på Guthur tar til å se på hjemmet og foreldrene med et mer distansert og kritisk blikk. Men samtidig vokser også forståelsen, og respekten, etter hvert som ungdommene får vite mer om foreldrene.
Siri er flink på skolen. Hun får fortsette, og utdanner seg til lærer. Allerede har hun ei storesøster som går sykepleien. De av barna som ønsker å ta utdanning, får støtte til det av foreldrene, enda det betyr enda mer arbeid for å dekke utgiftene. På lærerskolen møter Siri nye mennesker og miljøer, hun blir kjent med storsamfunnet og en mer komplisert verden der mennesker og grupper kjemper mot hverandre i stedet for å stå sammen, slik som i Siris slekt. Siri ser dette, men tro mot barnelærdommen, dømmer hun ikke. Hun tar sine egne valg ut fra det hun mener er rett. Et av valgene hennes er å begynne som lærer på en skole hvor de hadde begynt med undervisning også i samisk.
I boka er det også fotografier av Siri og familien på Guthur. Det siste bildet viser Siri som nyutdannet lærer sammen med foreldrene, alle koftekledde og Siri med blomsterbukett i armene.
Boka er oversatt av Liv Hatle til nynorsk, og hun har funnet en språkdrakt som kler innholdet. Sangene er gjendikta av Sverre Hatle.
Siiri Magga-Miettunen
Siri
Omsett frå finsk av Liv Hatle
Roman, 314 sider, Gollegiella 2015
Omtalt av Anne-Lise Langfeldt
Nordnorsk Magasin 