Ottar Brox (1932-2024) – Hva skjer i Nord-Norge?

Forskeren, politikeren og samfunns-debattanten Ottar Brox (1932-2024) døde i februar 2024. Han var abonnent på Nordnorsk Magasin (1978-2018) i alle de år, og han var en venn av den første redaktøren i magasinet, Hans Kr. Eriksen (1933-2014).

Tilbake i 2006 ba vi Ottar Brox reflektere over at det da var 40 år siden hans første bok, «Hva skjer i Nord-Norge?» kom ut. Boka ble inspirasjonskilde for nordnorsk regionalisme og oppvurdering av sjarkfiskets økonomiske betydning. Hvordan opplevde Brox arbeidet med denne boka? Hvordan ble den mottatt, og hvilken betydning tenkte han sjøl at den hadde for landsdelens utvikling?

Ottar Brox (1932-2024), født i Torsken på Senja. Norsk samfunnsforsker og politiker (SV). Professor i sosiologi ved Universitetet i Tromsø 1972 – 1984, utnevnt til æresdoktor 2003. Forskningssjef, senere forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) i Oslo fram til 2000. Bredt populærfaglig forfatterskap, aktive bidrag til offentlig debatt.

– De to første spørsmålene er det lett å svare på, men det siste er vrient. Jeg får prøve å gjøre så godt jeg kan:

I dag vrimler landskapet av unge samfunnsforskere, og for en kårkall som meg ser det ut som om mange ikke har så lett for å finne noe nytt og interessant å fortelle oss. Da hadde nok min pioner-generasjon det mye lettere. Vi kom til jomfruelig mark, og kunne bare sette i gang med å høste. Når vi først hadde lært å bruke det enkleste profesjonelle begrepsverktøyet, var alt vi så og hørte nytt, spennende og samfunnsmessig viktig. Vi hadde følelsen av å oppdage «det skjulte Norge», som politikere, søringer og skjønnånder ikke var i stand til å se. Jeg opplevde det som et utrolig privilegium og en gudegave å få lov til å være med på denne oppdagelsen: At de forestillingene som de sentrale planleggerne bygde på, var myter, kopiert fra helt andre sosiale virkeligheter enn Nord-Norges.

Sommeren 1964 satt jeg på Kjerringøy, der jeg av konservator Eivind Thorsvik hadde fått låne kjøpmann Zahls kontor, og skrev det første utkastet i en tilstand som jeg opplevde som en slags rus, eller ekstase, det som nå kalles flyt. Det var som om boka ble til av seg sjøl, og det var lett å glømme tid og sted. Heldigvis lå alt godt til rette for å koble ut ved hjelp av svenskepilken og ved å lære guttungene mine å ro.

En nesten like sterk opplevelse var det å få trykt boka, som kom i april 1966, og som umiddelbart ble gjenstand for stor interesse. Noe av denne interessen skyldtes nok kombinasjonen av mine uheldige formuleringer om sosiale problemer i trålerbaser, og mediers sensasjonsjakt. Men den seriøse interessen var også sterk og langvarig. Som fagperson under etablering var det til en viss grad en skuffelse at nesten ingen vurderte den faglige kvaliteten av boka. Det var tommelen opp eller ned, avhengig av om anmeldere og kommentatorer var for eller imot trålere, spredt busetting eller urbanisering. Men i lys av seinere opplevelser som forfatter av et snes bøker, må jeg sjølsagt være sjeleglad for at boka fikk om lag 80 omtaler, om jeg ikke husker feil, og ble oversatt til svensk og færøysk.

Har boka hatt noen politisk effekt? Det bør helst andre enn forfatteren vurdere. Jeg har nok sagt at boka har påvirket «den store samtalen» om distriktsutbygging og bygdenes rolle i samfunnsutviklinga, men at det ikke bare er kvaliteten på argumentene som bestemmer hvordan samfunnet faktisk skal utvikles. Eksemplene i boka fikk sikkert flere til å forstå at bygdefolks inntektsproblemer ikke kunne løses gjennom forsert urbanisering, og at vedlikehold av bygdesamfunnet var en forutsetning for å ta vare på det vi hadde av likhet og enighet i Norge. Det kan en sikkert finne belegg for ved å studere endringer i politiske programmer i perioden 1965 – 1975. Samtidig er det lett å se at ingen av mine praktiske forslag er realisert. Men noen lokalpolitikere og tiltakssjefer har faktisk fortalt meg at analysene i boka fikk dem til å se på det å skape halve og kvarte jobber i andre yrker for bønder som god utviklingspolitikk.

Men ellers er det lysende klart at det er andre og sterkere saker enn samfunnsvitenskap som bestemmer hvordan spillereglene utformes, og hvor investeringene skjer. Norsk fiske privatiseres og sentraliseres stikk i strid med all sunn fornuft og nesten all samfunnsvitenskap, utenom den fiskeriøkonomien som doseres i Bergen.

Men hvordan skal vi kunne måle effekten av ei slik bok i forhold til andre viktige ting som skjer i samfunnet? Det er en kjensgjerning at for dem som er igjen, er nordnorske lokalsamfunn blitt bedre steder å leve i – samtidig som makteliten i samfunnet har stengt kystfolkets åpne adgang til fellesressursene. Forbedringene gjelder både boliger, sosiale ordninger, kommunikasjoner og ikke minst helseinstitusjoner og skoler. Det er nærliggende å se på denne satsinga på lokale samfunn som en har tatt ressursgrunnlaget fra, som forsøk på å beholde politisk oppslutning ved hjelp av oljepenger. – Men denne utviklinga vil jeg helst ikke ha noe medansvar for.