Det er påske på Orkadene. Ikke hørt om Orkadene, sier du? Orknøyene da? I århundrer hørte dette riket de gamle mørejarlene til. I dag hører øyriket til Skottland og Storbritannia.
TOPPFOTO: En del av Ring of Brodgar (Bruar-gardr på gammelnorsk). En gang sto 60 store steiner oppreist i ringen. Hvem har reist steinene, og hvorfor? Det vites ikke.
Tekst og foto: Hilde Kat. Eriksen
Nordnorsk Magasin nr. 2 i 2013
PÅSKEN 2012: Det blåser vestavær fra alle kanter, og jeg er akkurat kommet meg etter nattas overfart med sterk vind og harde bølger, dårlig timet tidevann og snart fullmåne. Ferga fra Aberdeen hamret mot havet, passasjerene lå på benker, i stoler og på dørken i hver en krok om bord. Den presise skotske køkulturen eksisterte ikke lenger i det folk stormet mot toalettene, kvalme, bleike og krumme. Seks timer skulle ferden ta etter rutetidene. Etter sju og en halv time var vi framme i Kirkwall på Mainland (hovedlandet) på Orknøyene. Eller Kirkjuvåg som stedet engang het.
Hvor er drosjene?
Midt på natta blei vi satt av på fergeterminalen, før ferga fortsatte ferden i seks nye timer videre mot Shetland, øygruppa der anekdotene forteller at de mest sjøsyke vikingene blei satt av før de tøffeste fortsatte videre mot Orknøyene og Hebridene.
I mangel på lokalkunnskap var vi ikke innforstått med at taxi måtte bestilles på forhånd, så der står vi – en norsk familie og en handfull britiske påsketurister – frysende ved terminalbygget på kaia mens vi ser lokalbefolkninga hoppe inn i de ventende, varme drosjene. Turistene ved siden av oss får omsider en bil, så står vi nordmenn der, aleine.
Vi har bedt en taxisjåfør ringe etter en bil til oss, men ingen dukker opp. Omsider kommer likevel en kar, han blei lei av å kjøre folk hjem fra puben, og fant ut at han skulle sjekke mulighetene for å finne folk på fergekaia. Han frakter oss til det familiedrevne overnattingsstedet som vi skal ta inn på. John og Margaret Graham venter omsorgsfullt på oss i aprilnatta, og viser oss til de hyggelige og upåklagelige rommene våre.
Slik starter påsken vår på Orknøyene.
Den synlige fortida
Etter en meget god frokost vandrer vi i vinden fra Ardconnel Bed & Breakfast i utkanten av Kirkwall og inn til sentrum. Her i den største av de to byene på Orknøyene bor det omlag 8700 mennesker, og byen har eget universitet. Men nå er det er søndag morgen og få av innbyggerne å se. Folk er i kirka, og ellers er det ikke mye som er åpent så tidlig.
I løpet av de kommende dagene på øygruppa skal vi overveldes av kulturminner. Minnene etter mennesker som har levd her før er synlige overalt. Vi kjører rundt på Mainland, den største av øyene. Her er ingen skog, men mye dyrket mark. Alt som er dyrkbart er dyrket, og gårdene ser store og lettdrevne ut i en nordnorsk målestokk.
En formiddag tilbringer vi på South Ronaldsay. Der besøker vi landsbyen St. Margareth’s Hope, og lengst sør på øya vandrer vi langs den øvre kanten av et fuglefjell mens havhester kaster seg ut fra steinhyllene og sirkler under oss.
På Mainland kjører vi fra sted til sted, vi besøker steinringer og steinkamre, borgruiner og landsbyer fra tre tusen år før vår tidsregning. Men de fleste kulturminnene passerer vi bare. Vi får ikke med oss alt.
Runetagging i Maeshowe
På utvalgte steder hopper vi ut av bilen, snører hetta tett om hodet, og strener mot vinden for å finne steinskattene fra fortida. Og det er gammelt. Ubegripelig gammelt. Vi kryper inn i steinkammeret på Maeshowe (Orkahaugr heter den i de gamle sagaene), en av flere kammer-hauger på øyene. Vel inne reiser vi oss opp, og i lyset som guiden bidrar med kan vi se tagginga til vikingene som nylig var her inne, på ellevehundretallet. Ikke vet vi, og ikke visste vel vikingene hvem som hadde bygd dette kammeret, nesten fire tusen år før de norrøne guttene løfta takhella av og heiste seg ned inne i kammeret for å utforske mulige skatter. I den norrøne tida var inngangen stengt av ei tung steinhelle og skjult i bakken, så vikingguttene tok seg inn fra toppen av kammeret.
”Disse runene er risset høgt oppe” har en kar hakket inn i steinveggen. ”Ingibjørg, den fagre enka”, står det et annet sted. Og: ”Thorfinn risset disse runene”. Stort annet enn vikingenes tagging og de store, flate steinhellene som kammeret og nisjene i sideveggene er forma av, er her ikke å se. Alt som engang måtte ha vært her, er for lengst borte. Guiden snakker engasjert om den ene dagen i året da sollyset faller inn inngangstunellen og treffer bakveggen akkurat klokka tolv. Ja, kanskje betød det noe. Vi må leve med å aldri få vite. Kulturminnet står uansett vel fortjent på UNESCOs verdensarvliste.
Brodgar-ringen
Et lite stykke unna Maeshowe finner vi Brodgar-ringen. Mer enn mannshøge, flate, spisse steiner reist i en stor sirkel.
Ring of Brodgar ligger mellom Loch of Stenness og Loch of Harray, to innsjøer på Mainland. Sentrum i sirkelen er ikke gravd ut eller datert, men det blir antatt at steinene er reist for om lag 4500 år siden. Diameteren i sirkelen er over 100 meter, og 27 av de opprinnelig 60 steinene står oppreist ennå i dag.
Slike høyreiste steiner og sirkler er det flere av her. Ei lita gruppe steiner: Stones of Stenness står mellom Maeshowe og Ring of Brodgar. Man meiner at Steness-steinene er reist 3000 år før vår tidsregning. Det gjør dem eldre enn både Brodgar-steinringen og Maesehow-haugen.
Borgtårn fra jernalderen
Vi drar til Broch of Gurness, ei steinborg fra jernalderen, bare et par tusen år gammel. Det er om lag hundre slike borger her (navnet broch stammer fra det gamle, norske borg). I borga på Gurness har det bodd folk fra jernaldertid og utover i den norrøne perioden. Her er det gjort funn av gjenstander etter piktere – folket som bebodde øyene da vikingene kom hit – og gjenstander etter vikinger. I tillegg er det funnet fragmenter av romerske amforaer her.
Faktisk er det snø i vinden som forsøker å feie oss av land når vi kommer til Aikerness, der Gurnessborga ligger, og vi går utover borgvollene og over vollgravene til ruinene etter borgtårnet og landsbyen rundt. Et utrolig sted. Utgravinger har avdekket steintuftene etter hus tett i tett – med felles vegger, rundt ei sirkelrund steinborg. Husene er innreda med lampesteiner med groper til lysolje, med ildsted og sovekammer, steinskap langs veggene og med ei rektangulær, hellekledt grop i golvet. Sjølve borgtårnet har doble vegger, du kan gå inne i dem. Vi søker ly for været i borggangen sammen med et par entusiastiske amerikanske turister, før vi kommer oss videre.
Skara Brae
Og så dette som jeg har venta i flere år på å få se. Skara Brae i Bay of Skaill vest på Mainland, landsbyen som kom fram i dagen etter at en storm i 1850 flerra av torv og sand fra bakkekanten. Husene er rundt fem tusen år gamle. Folk da levde som folk nå, med hyller og skap, sengekamre og kokested. Her er også kamre med avløp, kanskje kan det ha vært toalett.
Folkene bodde tett i tett, og byggematerialene var i hovedsak steinheller. Mellom husene ligger også et verksted, der det er gjort funn av redskap av stein og bein, keramikk og smykker av bein og skjell. Det er også funnet redskap for å bearbeide lær og skinn her, men ingen gjenstander som viser at de har laget tekstil.
Ved siden av steinhuslandsbyen ligger besøkssenteret, der gjenstander fra funnstedet er stilt ut. Der lærer vi mangt om levemåten til de som igjennom et halvt årtusen levde i Skara Brae. Også dette kulturminnet er på verdensarvlista.
Norske, ikke skotske
Vi snakker med nysgjerrige øyboere. Vi vekker oppsikt på ”The Reel” i Kirkwall, en folkemusikkpub der det lokale spellemannslaget spiller opp. Det høres hjemlig ut.
Og alle vil vite hvor vi kommer fra. Vi snakker med vertsfolkene våre. Margaret er orknøying og John er fra Hebridene.
– Det er to ulike verdener, sier John Graham om kultur og selvoppfatning i de to øyrikene. Folk på Hebridene er skotske, mens mange på Orknøyene ser på seg sjøl som norske. Sågar blir det sagt at ved en eventuell splittelse mellom Skottland og England ville de helst sett at Orknøyene hørte til direkte under England – eller Norge! Flagget de har valgt seg er nesten helt lik det norske, men kantene rundt det blå, nordiske korset er gule, ikke hvite.
– Vi føler oss ikke skotske, sier folk.
Følelsen av norsk tilhørighet gjelder likevel ikke alle. Guidene på kulturminnestedene vi besøker er svært bevisst på øyenes historie før den norrøne bosettinga, og de er ikke spesielt viking-orienterte.
Men i språket lever ennå det norske. Stedsnavnene i denne øyverdenen er fra norrøn tid, og en del av ordtilfanget stammer fra norsk, dansk og norn, det gamle norrøne språket som døde ut i overgangen fra det 18. til det 19. århundre. Den siste som snakket norn, Walter Sutherland på Shetland, døde i 1850. De norrøne restene i språket er sterkere på Shetland enn på Orknøyene. En orknøying kontakter oss og spør oss om vi er fra Norge, og vi lurer på hvorfor han spør? Jo, fordi vi høres ut som de shetlandske vennene hans når vi snakker… Det får jeg ikke sjekka på denne reisa. Fergeturen videre til Shetland frister ikke.
Orkadene
Jeg skulle fortelle om Orkadene. Det var oldtidsgeografen Klaudius Ptolemaios (ca år 90-168), en gresk romer som levde i Egypt, som kalte øygruppa for Orcades. Det gamle gæliske navnet var Insi Orc, noe som antakelig betyr Villsvinøya. Vikingene skal ha tolket dette til Orkn, som betyr kobbe. Derfor Orknøyene.
Mange eldre kulturminner på øyene er funn etter folkegruppa piktere som levde her og i Skottland. På 500-tallet kom irske munker til øygruppa og levde sammen med pikterne, før vikingene befolket området fra slutten av 700-tallet. Øyene havna slik under norsk bestyrelse i seks århundrer, før vi etter svartedauden havna i union med Danmark. I året 1468 pantsatte kong Christian I Orknøyene og Shetland til Skottland.
Pantet er aldri blitt løst ut.
Nordnorsk Magasin 