Vi hentet en sak fra arkivet da NRK nylig publiserte en nyhet om at fiskeren på kitsch-bildet av fisker med sydvest og pipe ikke var norsk.
Les Ann Kristin Klausens artikkel om «fiskeren» fra Nordnorsk Magasin nr. 3 – 2010:
– I stua hos bestemora mi hang «fiskeren». En værbitt, litt skummel gubbe med snadde i munnen og sydvest på hodet, skulende mot horisonten etter skip og skyer. Det samme bildet hang i gangen hos naboen, på veggen på Havly og på hytta til tante og onkel. Der havnet det forresten seinere på utedoen. For på et eller annet tidspunkt snudde popularitetskurven for den staute karen. Han forsvant fra de fleste veggene. Seinere fant jeg bildet på en bruktbutikk, og for 20 skarve kroner ble fiskeren min.
I godt selskap
Hvordan visste jeg at han var en fisker? På bildet sto kun en utydelig signatur. Vel, med sydvest på hodet og pipe i munnen måtte han være fisker. Det var klart. For nettopp slik så jo fiskere ut, i hvert fall i illustrert form. Piperøykeren på reklameplakatene til Tiedemanns Tobak for eksempel. Opplagt en fisker, med pipe og sydvest han også. Og egentlig ganske lik min fisker. Postkortet med sort/hvitt bilde av en annen fisker har også en forbausende likhet. Ingen farger riktignok, men med pipe som vanlig, og islender denne gang. Typisk fisker med andre ord. Hvem hermer etter hvem og hvorfor ble fiskeren skapt i akkurat dette bildet?
Til fiskeriutstilling i 1904
Sort/hvitt bildet på postkortet var tatt i 1904. Det året var det en fiskeriutstilling, det vil si ei messe, i Bodø. I den forbindelse ønsket arrangørene fotografier av en fisker for bruk i markedsføringa. Den kjente fotografen Louise Engen fra Bodø tok bildene, og modellen var Johannes Folgerø fra Sandnessjøen.
Johannes var født i 1852 og oppvokst på en husmannsplass under gården Folgerø i Moster i Finnås i Hordaland. Han deltok tidlig i fiske og som 18-åring hadde han stilling som notbas, sin unge alder til tross.
Sannsynligvis kom Johannes Folgerø til Helgeland i 1870. Dette året var det et rikt feitsildfiske og mye folk fra Vestlandet kom oppover for å delta, både i dette og i storsildfisket som pågikk disse årene. Han bodde først på Løkta i Dønna hos handelsmannen Olsen, som også var noteier. Kanskje var det der han traff Nicoline Marie Pettersen fra Dønna. De giftet seg, stiftet familie og bosatte seg på Sandnes i Sandnessjøen En yngre bror av Johannes, Niels, hadde forøvrig slått seg ned i Bodøområdet. Også han var en kjent notbas.
Notbas
Notbasen var den som fant silda. Til det krevdes kunnskap, teft og forståelse av ulike tegn på havet. Så ga også stillingen anerkjennelse og prestisje. En dyktig notbas var notlagets viktigste ressurs.
Johannes Folgerø var først notbas hos Elias Olsen. Seinere ble han notbas for bruket til den mektige forretningsmannen Andreas Bech Jürgensen, daværende eier av handelsstedet Sandnessjøen. Jürgensen gikk konkurs i 1892. Han flyttet fra Sandnessjøen og solgte notbruket. Folgerø kjøpte da eget notbruk sammen med kjøpmann Otto Koch i Bodø. Johannes Folgerø bestyrte dette bruket, «Silden», fram til han døde i 1905.
Bildene av Folgerø
Arrangørene av fiskeriutstillinga i Bodø ønsket reklamebilder av en typisk nordnorsk fisker. Johannes Folgerø var velkjent innen fiskerinæringen og ble bedt om å stille opp. Det gjorde han. Louise Engen, som tok bildene, var fra Bodø og utdannet fotograf i Oslo, England og USA. Etter utdannelsen hadde hun sammen med søsteren etablert atelier i Bodø hvor hun livnærte seg som fotograf.
Portrettene av Johannes Folgerø ble brukt som reklame og trykt i aviser og ukeblad. Slik ble Folgerø velkjent som en karakteristisk norsk fisker, ikledd fiskerens vanlige klesplagg – sydvest, sjøvotter og islender – og med den karakteristiske snadda i munnen.
Tiedemannsfiskeren
Louise Engen kan ha vært inspirert av «Tiedemannsfiskeren» da hun tok bildene av Folgerø. For tobakksfabrikkens reklameplakat var lagd før hun tok sine bilder. Maler Otto Valstad hadde på 1890-tallet lagd illustrasjonen «Fiskere» for Tiedemanns Tobaksfabrik. Modellen for ansiktet var trondheimsfiskeren Hans Peter Wiggen (1830-1896), mens posituren trolig var malt etter et fotografi av snekkeren Andreas Thorsen. Wiggen skal ha vært en velkjent figur i Trondheim. Modellbetalinga var visstnok to kroner og ei flaske sprit. Hans skjeggete fjes ble brukt på skilt, tobakksesker m.m. Bildet ble berømt, og er det vel fortsatt. Sydvesten, snadda, skjegget og det værbitte ansiktet er også en del av portrettene Louise Engen tok. Riktignok er Folgerø ikledd islender mens Tiedemannsfiskeren har blåtrøye og jakke.
Skagenmalerne
Otto Valstad var likevel ikke den som malte et slikt motiv først. Flere av skagenmalerne hadde på andre halvdel av 1800-tallet malt staute fiskere med sydvest. Michael Ancher var kjent for sine fiskermotiver, og inspirerte kunstnere i mange land. Han malte «Fisker med sydvest» allerede i 1849 og «Skagenfisker sittende i jolle» i 1864, rett nok uten snadde. I maleriet «Vil han klare pynten» fra 1880 skuer flere trauste fiskere utover havet, ikledd oljehyre og sydvest. På en tegning av fiskere som selger sine produkter på fisketorvet i Bergen ca. 1840 har fiskerne sydvest på hodet. Omtrent 20 år seinere malte Adolph Tidemand akvareller av fiskere i Nevlunghavn i Vestfold. Også disse fiskerne bar sydvest.
Når Christian Krogh malte norske sjøfolk, var de gjerne iført okergul sydvest og regnhyre. For Krogh var sydvesten nærmest en typemarkør, ikke nødvendigvis bare på fiskere, men på sjøfolk generelt. Over femten av hans malerier inneholder menn ekvipert i okergule sydvester og oljehyrer. Disse maleriene spenner over en trettiårsperiode fra «Babord litt» malt i 1879 til «Mann over bord» fra 1907.
Inspirert
Otto Valstad var ikke den eneste som lot seg inspirere av skagenmalerne. En rekke andre fiskerbilder er basert på forgjengere fra Skagen. Rundt 1900 ser slike motiver ut til å ha vært svært populære, ikke bare i Norge.
I 1905 registrerte Chr. Bjelland & Co varemerket «Mannen med fisken». Etiketten på fiskehermetikken var lagd av Theodor Kittelsen. Den fyldige fiskeren som løfter kjempefisken hadde selvsagt sydvest. Flere fiskematetiketter fikk liknende illustrasjoner. Theodor Kittelsens tegninger fra Lofoten, utgitt i 1890, viser forøvrig flere fiskere med sydvest.
Britisk sjømann
I 1906 tok den engelske fotografen Angus Watson et bilde av den pensjonerte britiske sjømannen William Duncan Anderson. Sistnevnte hadde på sine eldre dager gjort karriere som modell i en tid hvor værbitte fiskerfjes var populære motiv. Sydvesten og snadda var med på fotografiet. Dette bildet ble brukt som motiv på etiketter, postkort og annet, og er forøvrig påfallende likt bildet av Folgerø.
Da Johannes Folgerø og Hans Peter Wiggen stilte opp som modell i reklameøyemed var de i godt selskap. Slik sett var illustrasjonene, som nå oppfattes som gamle og nostalgiske, den gang trendy og moderne i tida rundt 1900. Det er fristende å tro at også fiskeren på mitt maleri er fra den tida, men han er nok yngre.
Kitsch
Innen trivialkunsten, serieproduserte etterlikninger av originalkunst, ble den staute fisker et yndet motiv, særlig fra 1960-tallet. I likhet med sigøynerpiker og gråtende barn.
Originalen ble sannsynligvis lagd av den hollandske maleren Harry Haerendel (1896-1991) på 1920-tallet. Haerendel var en kjent maritim maler og produserte en rekke bilder av skip, fiskere som arbeidet på stranda, sjøfolk m.m. Bildet som skulle bli så umåtelig populært var malt etter et bilde av en hollandsk redningsmann Dorus Rijkers fra slutten av 1800-tallet. Haerendels maleri har blitt kopiert i en rekke land.
Fiskeren med det faste blikket, som i Holland kalles «Alte Seebär», er med andre ord opprinnelig nederlandsk. Han er heller ikke en fisker, men hadde hodeplagget til felles med fiskere og andre sjøfolk.
Sydvest
Sydvesten fikk sitt gjennombrudd blant sjøens menn i løpet av andre halvdel av 1800-tallet. Rundt 1900 var hodeplagget forholdsvis moderne og vanlig. Den hadde avløst skinnhatten, «sjyhætta» i skinn og rødlua som tidligere hadde vært fiskernes standard hodeplagg.
Oljeklær generelt fikk et gjennombrudd i Norge fra 1860-årene. På fabrikkene ble sydvestene lagd av kraftig bomullslerret og impregnert med varmpresset linolje hvor det var oppløst litt voks. Sydvestene ble lys gyllenbrune på farge. Men det kunne også tilsettes stoffer som gjorde fargen svart eller gul. Linoljen gjorde i alle fall at fargen mørknet etter hvert som plagget ble eldre.
Fra 1870 årene ble det grunnlagt flere norske fabrikker for oljeklær. De solgte sine produkter til yrkesfiskere og andre som trengte sterke vannfaste klær mot vind og vær.
Sydvesten var en viktig del av oljehyret og ble i hovedsak produsert i oljet lerret helt fram til etterkrigstida. At den ble en markør for yrkesgruppen fiskere kan skyldes flere forhold. Det kan ha vært fordi dette var hodeplagget til fiskerne da utviklingen av reklame og bildemessige fremstillinger fikk sitt gjennombrudd. Samtidig ble selve yrkesgruppen fiskere sterkere når flere menn i større grad gikk over til å bli yrkesfiskere på heltid. Uansett forbindes fortsatt de sydvestkledde gubbene med fiskerne, selv om fiskere anno 2010 neppe bruker sydvest. Snadda er nok også borte, erstattet av sneipen eller snusen.
Bildet av fiskeren i stua hjemme hos bestemor er et tidsbilde i et nostalgisk lys. Fiskeren vi ser har alle kjennetegn som trengs for at vi skal forstå hans yrkesidentitet, og han har røtter og forbindelser ut i den store verden.
Tekst: Ann Kristin Klausen
Nordnorsk Magasin 3-2010
Kilder
Adressa.no «gammelt nytt om Tiedemann-fisker», 21.2.2007
Aftenposten.no «Fant Tiedemanns fisker» 20.2.2007
Gunvor Ingstad Trætteberg. Skinnhyre og sjøklær, fiskerbondens utrustning på 1700- og 1800-tallet. Landbruksforlaget, 1999.
John G. Johnsen. Iddisar. Samlaget, 1988. ISBN 82-521-3101-8
Oscar Thue. Christian Krohg. Aschehoug, 1997.
Wikipedia
http://www.fyens.dk/article/1395642:Bagsiden–Fiskeren-er-i-havn
—
Nordnorsk Magasin 