Det buldre i skybankan ute i vest;
en intro på tunge tangenta.
Den nordnorske våren har sala sin hest.
No rir han med regnfaks i vestavindsblest
mot kysta som lenge har venta.
Han dreiv og førsov seg – i år som i fjor.
Så søtelig låg han og drømte,
og våkna først då han fekk sola i nord.
Då for han i ørska av senga, og svor
på å ta igjen det førsømte!
Den nordnorske våren har ullvotta på,
og skjorta e skeivknept og åpen.
Han fann ikkje støvlan – så fort sku det gå.
– Men midnattslyskappa, den hekta han på,
og nattsol og mildver e våpen.
Akkorden må holdes, og tia e kort:
Det røktes fra sørlige fjorda
at telen og vintern e jaga på port,
så her må det jobbes litt faderlig fort,
førr pottet og frø skal i jorda.
Så tørke han sveitten ei juninattsstund
og brer ut et smørblomsterlaken,
og lest som han legg seg og tar seg en blund.
Men akt dokker, jente, han e rett en hund:
Han ligg der på lur – og e naken!
—
Helge Stangnes “Frø i vind”, Nordkalottforlaget 2003
“Frø i vind” er utsolgt, men diktet finnes også i “Samla dikt”
Foto: Hilde Kat. Eriksen
—
Nordnorsk Magasin 