Av Finn Stenstad, litteraturkritiker.
– Å skrive de store slektsromanene er en utfordring for forfatterne. Hvor mange bind skal til før forfatteren føler at nok er nok? Til slektstreet har fått grener nok, at generasjoners liv har kommet til en ende, og ikke minst – vil leserne holde stand? Jeg antar at mang en forfatter har reflektert over de utfordringene som møter en.
For Herbjørg Wassmos del tror jeg at hun har følt at siste ord egentlig ikke var sagt i den storslagne krøniken om Dina Grønelvs slekt, selv om det har gått tjue år siden det foregående bindet i serien, Karnas arv, og nesten tretti år siden Dinas bok kom. For meg oppleves det som en fruktbar modningsperiode både for forfatteren og stoffet, før hun nå er ute med det fjerde bindet, Den som ser, som jeg faktisk tror kan få en oppfølger, sett på bakgrunn av romanens overraskende avslutning.
Herbjørg Wassmo har etter min mening tatt to vellykkede grep i opptakten til ”Den som ser”. For det første presenterer hun en person- eller rolleliste, som forklarer hvem vi skal møte i romanen, og deres innbyrdes forhold. Det er sønnen Benjamin og barnebarnet Karna, og ikke minst Benjamins kone, Anna, Karnas stemor, som her blir de en av de to bærende kvinnelige sentralfigurene i denne romanen.
Når hun dessuten behendig og kortfattet spenner opp et handlingsregister som rekapitulerer sentrale handlinger i de tre foregående bøkene om Dina og Grønelvslekten, blir leseren raskt hektet på fortidens historie før det bærer løs i nyboka.
Slik løfter Herbjørg Wassmo etter min mening romanen ”Den som ser” over melodramaets forenklede litterære formler.
Navet i beretningen er det sjokkartede vitnesbyrdet ungjenta Karna framfører under bisettelsen av farmoren Dina Grønelv, som ikke overlevde brannen da Reinsnes gikk opp i flammer. Dina har betrodd at hun har tatt livet av to personer. Denne bekjennelsen under begravelsen resulterer i en dyp psykose. Karnas sinn tåler ikke byrden, hun lukker seg inne i stumhet.
Benjamin, Karnas far, er distriktslege og strandstedets ordfører, men kan ikke hjelpe Karna ut av sykdommen. Det blir Anna, Karnas stemor, som finner veien videre. Resolutt tar hun Karna med seg til hjembyen København, der hun ved hjelp av sin professorfar får Karna lagt inn på et psykiatrisk sykehus i Hospitalbyen utenfor København.
Så bygger forfatteren en rik og intens skildring i kollektivromanform om både den syke Karnas utvikling, om faren Benjamins utfordringer, og spesielt Annas krevende posisjon mellom to menn, mannen Benjamin og den eksentriske reservelegen Joakim. Eksistensielle forhold som trofasthet, svik, tilgivelse, selvstendighet og løsrivelse, er noen av temaene som berøres i romanen.
Slik løfter Herbjørg Wassmo etter min mening romanen ”Den som ser” over melodramaets forenklede litterære formler. Både menneskeskildringen og de historiske miljøkulissene blir realistiske og troverdige, og særlig meisler forfatteren ut et mangefasettert psykologisk portrett av sin nye, sterke kvinneskikkelse, Anna.
Finn Stenstad
Herbjørg Wassmo
”Den som ser”
Gyldendal 2017
Roman, 475 sider
Meldt av Finn Stenstad
Nordnorsk Magasin 3-2017
***
Nordnorsk Magasin 