Tid til å vente
Vi lånte vår tilmålte knappe termin
fra evighets konto av tid.
Vi arva en klode, en blå amorin,
en hage i full harmoni.
Så skapte vi grensa, så skapte vi kvalm,
så skjenda vi kloden med bly og napalm,
men jorda har tid.
Ho ber berre om milliona av år,
så få som ho treng førr å grø sine sår,
men vi må ha tid til å vente.
Vi arva en klode, men pinte den ut
på jakt etter snarkjøpt gevinst,
men jorda kan fort bli en strengare fut
med straff der vi venta det minst,
når skoga ligg avsvidd, når havet e tømt,
når alt e tynt ut av det fjellet har gjømt,
førr jorda har tid.
Jorda kan bruke den stunda ho treng
av sekla og årmilliona i fleng,
men vi må ha tid til å vente.
Vi lånte en rikdom og trudde oss rik,
men glømte at lån e et lån.
Vi skulle forvalte, men svarte med svik.
Protesta blei avfeid med hån.
Men vel kan det hende at Tellus i tross
skal segle sin bane en dag uten oss,
førr jorda har tid.
Jorda har tid til å grø sine sår
så lenge som sol over himmelen går,
men – tok vi oss tid til å vente?
***
Helge Stangnes ”Vintersang – Viser og dikt” Nordkalottforlaget (2011) og ”Samla dikt” (2015)
Foto: Hilde Kat. Eriksen
***
Nordnorsk Magasin 