Den uskrevne visa

No lyes ei visa i lauvet der ute.

En spellmann har stemt sine strenga i natt.

Små vindborne strofe når inn til mi pute

og sei det e morra og tid å ta fatt.

En tone så fin.

en mjuk fiolin,

men tonen flyg bort og vil ikkje bli min.

Langs stranda går vestavindsbåra og sulle

om alt ho har sett og om alt som har hendt,

en sår monolog som eg ønska eg skulle

fått tolka i ord og gjort sangbar og kjent.

Men havbåresang

mot steina og tang,

sei nei til å fanges av rimord og tvang.

Eg slit med den visa eg aldri får skreve

med havboren tekst til en vindmelodi,

men håpe eg en gong skal lønnes førr strevet

med ord som vil vare når alt e førbi:

En rimfletta krans

med havbåreglans,

til vestavindstone som greine i dans.

Helge Stangnes, «Vintersang» 2011

***