BILDEBOK av Hege Siri: Tunellen – ei historie om kjærlighet, frykt og hardt arbeid

Tekst: Hege Siri
Illustrasjon: Mari Kanstad Johnsen
”Tunellen”
Magikon forlag 2015
Omtalt av Anne Osvaldsdatter Bjørkli

Denne boka ble nominert til Kulturdepartementets bildebokpris 2015, og er ifølge forfatterens hjemmeside solgt til Kina og Japan. Dette burde borge for kvalitet, tenkte jeg da jeg startet første gangs lesning av boka.

Jeg ble slått av enkelheten. Nesten for enkelt, var min første reaksjon. Nokså stillestående, tenkte jeg.

Men for hver ny gjennomlesing setter jeg mer og mer pris på nettopp enkelheten. Det knappe og renskårne, både i tekst og bilder. Poetisk og vakkert. Tekst og bilde kler hverandre, slik de skal i ei god bildebok.

Vi møter et kjærestepar. To kaniner, som jobber på lag under bakken. I mørket. De arbeider målbevisst med å grave en tunell under veien. «De puster raskt. Værhårene vibrerer. Frambeina går som trommestikker».

Hvorfor graver de? Hvor vil de hen med denne tunellen? Jo, de vil til det grønne gresset på den andre sida av veien. Kunne de ikke bare løpt over? Det samme spør hunn-kaninen om. Hannen svarer med flere spørsmål: Får henne til å tenke. Husker du ikke katten, spør han. Og har du glemt ekornet? Til og med reven. Husk det, til og med reven, sier han. Da vet hun at han har rett. De døde i forsøket, både katten, ekornet og reven. Likevel nevner ikke teksten ordet død. Denne måten å bruke språket på er svært virkningsfullt.

De befinner seg i mørket under bakken nesten hele tiden. Og graver. Mellom meitemark, biller og maurstier, forbi musereir og edderkopper, uten å ense annet enn sin egen målbevisste jobb. Og hverandre. Han fører an i arbeidet. Hun kommer etter¸ ser ingenting, men merker nærværet hans. «… lyset når ikke inn. Men hun vet at han er der. Hun hører ham og merker varmen fra kroppen hans».

Av og til må de krype tilbake, ut i lyset for å spise og drikke. Og vaske sand og jord ut av pelsen, både på seg selv og hverandre. «Det er den fineste tiden i døgnet, synes hun. Når de vasker hverandre». Enkelt og vakkert.

De to lever med frykten tett innpå seg. De skremmes av lydene, bilene som dundrer like over dem og får grus og småstein til å falle ned fra tunelltaket. Og utenfor finnes hunder og andre farligheter. Men de gir seg ikke. De har et mål, de vil til den andre siden.

Ønsker man å lese en slags moral inn i historien, måtte det være at det ikke finnes snarveier, at hardt arbeid lønner seg. Vil man noe, må man jobbe for det. Men jeg tenker lite på moral i lesinga. Det er språket og bildene som fester seg og påvirker. Jeg blir spesielt glad i baksidebildet. De to i silhuett en månekveld. Livet består av mer enn arbeid. Små øyeblikk og stemninger. Det er selve livet.