Anmeldelse av Under overflaten: Oppdrettsvirksomhetens mørke sider

Kjersti Sandvik
«Under overflaten. En skitten historie om det norske lakseeventyret.»
Gyldendal 2016, Sakprosa, 256 s.
Anmeldt av Jahn Petter Johnsen
Nordnorsk Magasin 3-2016

Fiskeribladet Fiskarens journalist Kjersti Sandvik lykkes i å konstruere en skitten historie om norsk lakseoppdrett. Sandvik er klar på at hennes eneste hensikt med å skrive boka er å peke på hva hun mener driver oppdrettsnæringa i feil retning. Jeg leser boka som en invitasjon til debatt om hvordan oppdrett bør foregå i framtida og hvem som skal legge premissene.

I likhet med mange andre debattbøker skrevet av journalister må denne boka kategoriseres som «faction-litteratur» der fakta, anekdoter og journalistens egne meninger veves sammen til et moralsk partsinnlegg som mange nok vil føle seg tiltrukket av og lese med sympati.

Folk som er kritisk til fiskeoppdrett i åpne mærder langs norskekysten vil i denne boka finne støtte for sine synspunkter, mens folk som er mer positive til oppdrett nok vil lese boka som rimelig unyansert, der anekdotiske fortellinger og utsagn fra enkeltforskere benyttes til å så tvil om det som oppdrettstilhengerne mener er «fakta».

Begges sider må være klar over at Sandviks bok ikke er en forskningsrapport der de fakta som presenteres behandles på en kritisk måte for å besvare konkrete problemstillinger. Sandvik benytter fakta, informasjon og anekdoter bevisst for å konstruere ei skitten historie og det er slik den må leses. Den er ubalansert, et grep som er egnet nettopp for å reise debatt og for å utfordre oppdrettsnæringa til å dreie driften mot det Sandvik mener er bedre miljømessig.

Sandvik bruker kjente grep innen kritisk journalistikk gjennom å skrive om vinnere og tapere, storkapitalister versus samfunnsinteresser, styring versus markedskrefter og industri versus miljø. Hun antyder i boka at forskere fra statlige forskningsinstitusjoner leverer «bestilte» resultater og at institusjonene gjerne kvitter seg med brysomme forskere som ikke leverer som forventet. Hun mener videre at oppdrettsnæringa har for mye makt i næringspolitikken. Sandvik kan nok kritiseres for at hun i liten grad lykkes med å belegge disse antydningene, men samtidig må det i ei debattbok være lov å stille slike spørsmål.

Sandvik har gått inn i mange viktige problemstillinger og hun har gjort en god jobb med å grave fram fakta. Sjøl om en ikke nødvendigvis behøver å være enig i tolkingene, så illustrerer boka godt mange av dilemmaene som oppstår når ei ny næring utvikles. All matproduksjon har fotavtrykk. Vi har ikke full oversikt over hvordan industriell matproduksjon i åpne systemer, som for eksempel fiskeoppdrett og saueoppdrett eller korndyrking der vi pløyer opp jorda for å lage en monokultur, påvirker miljøet. Sandvik beskriver hvordan ei næring vokser fram gjennom mange ulike politiske beslutninger som bygger på usikker kunnskap, men hun signaliserer samtidig ei naiv tru på at noen har mer riktige svar enn andre. Hun spør for eksempel mot slutten: «Hvem skal vi tro mest på, ernæringsforskeren eller leger og forskere på giftstoffer?» Da må en vurdere svarene fra begge grupper like kritisk. Kanskje en da ser at usikkerheten blir enda større?

Spørsmålet blir da om en vil leve med risikoen for å ta feil?

Uansett, sjøl om boka etter mitt skjønn ville vært tjent med at Sandvik hadde redigert bort noen av sine personlige anekdoter, så lykkes hun med å stille spørsmål ved oppdrettsvirksomhetens mørke sider. Om det finnes gode svar vil tida vise.

Jahn Petter Johnsen (1961) er utdannet fiskerikandidat fra Norges fiskerihøgskole (NFH) ved Universitetet i Tromsø (UiT). Han kommer fra Averøya på Nordmøre, men bor i dag i Tromsø der han arbeider som professor ved NFH. Johnsen forsker og underviser i fiskeriforvaltning og organisering av norske og internasjonale fiskerier.
E-post: jahn.johnsen@uit.no