Våren i nord kommer langsomt. Mange er de som snakker om hvor raskt den nordnorske våren faller ned over oss, over natta er den der! Ja visst. Men før dette omveltende vårdøgnet ligger ei langstrakt tid med snø som smelter, og ny snø som faller. Og lyset, som vokser inn over oss som noe vi hadde glømt, som vi overraskes over å se igjen.

Kanskje kan du si at den nordnorske våren er stygg. I spredtbygde strøk ligger grusveiene som gjørmegrøfter og asfalten krummer seg og svaier seg i teleløysinga. I tettbygde strøk skal tonn på tonn av gråsvarte snødepoter tine bort. Og i det snøen er vekk, ligger enda alt det gråsvarte igjen. Sot, sand og grus som dekker skråninger og veikanter, hageflekker og innkjørsler. Skitne husfasader, gråskjoldete glassflater. Plankebiter og plastbegre, kvister og dødt lauv. Hvor kommer det fra, alt sammen? Noe lå der da høstsnøen falt. Annet er måket sammen av snøryddere før det åpenbarer seg i ditt blomsterbed eller ved naboens husmur.
Men hysj, hva er det vi ser der ved naboens mur? Er det ikke-, jo, det er en hestehov som brer gulheta si ut i vårlyset. Og rett ved strekker noen grønne gresstrå seg forsiktig fram fra mørket. Og ser vi da all den malplasserte grusen, alt støvet? Nei, det nordlige hjertet gleder seg over det lille tegnet på at en sommer vil komme, nok en gang. Vi ser bare den lille spiren av håp, og lukker synsfeltet for skitt og rask.
…det nordlige hjertet gleder seg over det lille tegnet på at en sommer vil komme, nok en gang…
Jeg skriver dette midt i april, mens snøen smelter, ny snø faller, smelter igjen. Folk med åpne jakker og hvite joggesko er dristige og spiser is ute. Innen du leser dette, er kanskje også heftige vårdøgnet kommet, da trærne slår om fra svart til grønn på bare timer og hageplantene setter opp tempoet fram mot blomstringa i den lyse, nordlige sommeren. Eller kanskje leser du dette på ei heilt anna tid, hva betyr vel det. Har du tilbrakt en vår i nord, så kjenner du sikkert til gleden over den første ustoppelige lille hestehoven som tvinger til side vinteravfall for å ta sin plass i verden for ei kort stund.
Det er en sårere vår nå. Frykten overveldet oss det siste året. Frykten for vold, frykten for tap. Frykten for ikke å få fortsette å være de vi har vært, for ikke å beholde verden slik vi alltid har kjent den. Når vi frykter framtida, er det lett å vende seg bakover, se mot det som har vært i stedet for det som skal komme. Men løsningene kommer ikke fra fortida, de blir til mens vi er på vei inn i framtida. Vi kan ikke godt grave oss ned i grusen og tro at verden ikke skal forandre seg. Som de gule hestehovene må vi ha håp om at det finnes et levelig liv der framme, og så må vi strekke oss og tøye oss mot det etter beste kunnskap og evne.
Hilde Kat. Eriksen
Nordnorsk Magasin 2-2016
