Fra Senja til Mbamba Bay: Frivillig bistand i Tanzaniaprosjektet

– Heldig er jeg, som har fått muligheten til å være med Tanzaniaprosjektet til Tanzania. En reise som har utviklet meg som menneske og har skapt ytterligere tro på at samhold gir styrke, skriver Kristin Jakobsen (tekst og foto) i denne artikkelen, publisert i Nordnorsk Magasin 1-2015: TEMA AFRIKA.

I slutten av oktober 2014 ble bagger og kofferter pakket med babytøy som mange dyktige strikkedamer på Senja hadde strikket. Så kom dagen da jeg stod på Gardermoen og skjønte at nå startet ”min” reise – til et vakkert og eksotisk land, men et land som også er preget av store variasjoner. Jeg skulle til en liten landsby ved Malawi-innsjøen. En landsby som vår lokale fisker Einar Johansen fra Botnhamn besøkte mange ganger.

Fiske og utdanning
På midten av 1990-tallet var Einar fiskerikonsulent i Norges Råfisklag. Norges Råfisklag var med i et prosjekt i regi av Norad der de skulle bistå lokale fiskere i Mbamba Bay. Etter at denne perioden var over i 1998 klarte ikke Einar å avslutte sitt engasjement og arbeid for landsbyen. Han og hans kone Helene Johansen ble kjent med den fattige gutten Hassan. Dette vennskapet resulterte i at de fikk Hassan til Norge i 2001, da Hassan fikk proteser ved Universitetssykehuset Nord-Norge. Det var nettopp dette vennskapet som ble starten for Tanzaniaprosjektet.

Prosjektet som har hatt og som fremdeles har fokus på de mest vanskeligstilte i landsbyen Mbamba Bay, Chimate og Liuli. Einar var opptatt av at fiskeritradisjonene kunne videreutvikles. I tillegg til å satse på fiskeriene forstod han at kunnskap var stor mangelvare. Han var derfor også opptatt av at denne delen av Tanzania måtte få et større løft der utdanning måtte stå i fokus. Folket måtte få en mulighet til å lese og ha ferdigheter i regning.

Hanne Renland, datter til Einar har overtatt sin fars engasjement og har påtatt seg oppgaven som prosjektleder. Tanzaniaprosjektet har mange frivillige engasjerte mennesker fra Norge, og spesielt fra Senja. Bygda Botnhamn må nevnes spesielt. De har gjennom mange år vist et stort og kreativt engasjement ved ulike innsamlingsaksjoner.

Utvikling i Mbamba Bay
På flyplassen i Songea ble vi møtt med biler fra skolemyndighetene i Mbamba Bay. Dennis Katumbi, prosjektets koordinator, tok hjertelig imot oss. Et rødlig støv la seg bak bilene i det vi humpet oss av gårde. Det bar lengre og lengre ut i periferien med oss. Vel framme i Mbamba Bay ble vi installert hos nonnene i nonneklosteret. Redselen for slanger, skorpioner, edderkopper og moskitomygg var hinsides da jeg stappet myggnettingen under madrassen, men etter mange inntrykk og lang reise var det utrolig godt å få en etterlengtet søvn.

Det er dramatiske forskjeller mellom vårt samfunn og det livet som leves i Mbamba Bay, og læremidlene som elevene har er svært enkle sammenlignet med norsk standard. Dette er en landsby med ca 4000 innbyggere. Landsbyen har gjennom mange tiår vært glemt av myndighetene, men etter at Einar engasjerte seg og talte landsbyens sak har myndighetene satt økt fokus på denne delen av Tanzania. På bilturen fra flyplassen i Songea til landsbyen registrerte vi at myndighetene var i ferd med å sette opp stolper for å bringe elektrisitet frem til blant annet Mbamba Bay.

”Babu Einar”
76 år gammel døde Einar under en svømmetur i Lake Nyasa. Her stod jeg på samme stranda der Einar hadde vært en inspirator for fiskerne, han hadde delt sin kunnskap med dem og han hadde snakket om at fiske er en ressurs som er viktig for å livnære seg. Akkurat slik som fiske har vært på Senja. Tidlig om morgenen kommer fiskere på land med fangsten sin. Kvinner og menn deltar i arbeidet med å videreforedle den, tørker den for å selge den videre. I tillegg er fisken en viktig proteinkilde for lokalbefolkningen.

Utover formiddagen ble det stadig et yrende liv på stranda. Her vasket man klærne, kropp og hår, kopper og kar, og smilet og latteren satt løst. En mann kom bort til meg og spurte ”Babu Einar” (Bestefar Einar)? Han spurte om jeg var slektning av Babu Einar … Nei jeg var en god venn av hans familie. Fiskeren fortalte at savnet etter Babu Einar – bestefar Einar var stort. De hadde mye å være takknemlig for. Fiskeren takket Vår Herre for at Babu Einar ikke hadde glemt dem. Einars sønn Morten var med i reisefølge og fiskeren hadde tro på at Morten kunne støtte fiskegruppen videre. Det er i slike møter man forstår at noen mennesker har satt større spor enn andre.

To timer undervisning
Det er et varmt og hjertelig folk som bor i Mbamba Bay. En av disse er læreren Lukas. Han har ansvaret for førskolen og 1. og 2. klasse. Elevene får undervisning to timer pr dag, der fagene er fordelt på morsmålopplæring, matematikk og engelsk. I bagasjen hadde vi pakket rikelig med fargeblyanter som vi delte ut. Stor var derfor kontrastene da vi oppdaget at de til blyantspissere bruker barberblad. I en klasse med 71 elever og en lærer tar det tid å spisse blyanter med et barberblad.

Foreldrene må selv kjøpe inn kladdebøker og blyanter til elevene, dessverre er det slik at ikke alle foreldre har råd til dette. Vi hadde med oss mange kladdebøker og blyanter som vi ga til de som ikke hadde. Det er også påbudt med skoleuniform i Tanzania, men flere fattige familier har ikke råd til å kjøpe dette. I de skolene som Tanzaniaprosjektet er inne i blir likevel ikke barna ekskludert som følge av mangel på skoleuniform.

Vi hadde også med yatzy som vi lærte elevene. Etter en felles gjennomgang inne på tavla delte vi elevene i grupper. Deretter bar det ut under palmetrærne for å lære seg spillet. Det var nok en brå overgang da elevene aldri før hadde sett en terning, og plutselig skulle de nå forholde seg til seks slike terninger. Likevel var det spennende og artig å lære seg noe nytt.

Jobber med holdninger
Lukas gjør en god jobb for sine elever. Etter endt undervisning på skolen, går han hjem til seg selv der han gir privatundervisning. Ikke uvanlig at han har 30 – 40 elever på besøk på ettermiddagstid. Dit kommer elever som er svaksynte, har hørselsproblemer eller må være hjemme for å jobbe i skoletida. For mange familier er det viktigste at hverdagens plikter og oppgaver fullføres, det kommer før skolegang. Lukas har kontakt med disse familiene og går hjem til dem på besøk. Her formidler han viktigheten av kunnskap og påvirker foreldrene til et positivt syn på skolegang.

Vi gav Lukas et aldri så lite minikurs i yatzyspill, og hvordan terninger kan brukes i mattefortellinger. Han var lydhør, og interessen for å få mer kunnskap var stor. Lukas sitt stå-på-humør og den positive innstillinga hans til at kunnskap er viktig, har virkelig tent håpet mitt om at det nytter å hjelpe. Skal denne delen av Tanzania noen gang bli selvstendige så må de primære ferdighetene i å lese og regne være tilstede i befolkningen.

Heve kunnskapsnivå, og bygge toalett
Kunnskapsnivået blant lærerne kan med fordel heves. I Tanzaniaprosjektet ser man at det rekrutteres få elever fra barneskolen til ungdomsskolen. Dette fordi kunnskapsnivået hos elevene er for lavt. Det vil derfor være nødvendig å se nærmere på hvordan Tanzaniaprosjektet kan bidra til å heve kunnskapsnivået hos lærere som jobber i barneskolen. Framover vil prosjektet jobbe med å heve standarden, og det skal lages toaletter på alle skolene.

Det er ingen selvfølge at elever i Tanzania får skolemat. Tanzaniaprosjektet har som norm at alle elever skal ha et skolemåltid. Det de får er et måltid med kassawagrøt. I en gul bøtte blir alle tallerkener og skjeer skylt i vann fra innsjøen, her må du stå og vente på ledig utstyr for så å være frempå for å få tak i litt grøtvelling. Lukas kunne fortelle at det fremdeles finnes barn som bare får et måltid varmt mat pr dag, og det er det måltidet de får på skolen. Vi så dessverre mange barn som led av underernæring, og som følge av ensidig kosthold hadde oppsvulmede mager, fulle av orm.

Utdanning gir ringvirkninger
I området vi var er det 40 barneskoler. To av disse er allerede pusset opp av Tanzaniaprosjektet, mens Lions i Stockholm har rustet opp en. Det viser seg at i de skolene som ikke er rustet opp er strykprosenten ved eksamen 60 %, mens den er 0 % på skolen som Lions har rustet opp. De to skolene som prosjektet har rustet opp har 14 % stryk. Dette forteller oss at det er viktig å satse på utdanning. Dersom folk vet at det ligger en god og fin skole i landsbyen vil dette tiltrekke seg flere familier. Dette får ringvirkninger, da de i landsbyen lettere kommer i kontakt med medisinsk personale og kvinner vil kunne få bedre oppfølging under svangerskap og ikke minst under fødsel.

Fiskeren Einar Johansen startet en prosess som i dag har ført til at mange flere barn nå får muligheten til utdanning. Han så de svakeste i samfunnet, han turte å satse på dem. Vi må fortsatt bidra til å gi dem selvtillit og tro på at de skal klare å bygge, leve og bo i sitt eget samfunn. Utdanning skaper utvikling og vekst.

Jeg har selv vokst opp i ei fiskeribygd og vet at samhold gir styrke, det samme samholdet deler jeg gjerne med mine nye venner i Mbamba Bay, Chimate og Liuli i håp om at også de får litt mer styrke til å tåle hverdagens utfordringer.